Du er her: Artikler

Når ungene flyr fra redet

barnaflytter
Foreldre gleder seg over at barnet gradvis står på egne ben, selv om det er trist å miste daglig kontakt, sier Dimitrij Samoilow, psykolog og familierådgiver i Bufetat.
At ungene flytter hjemmefra kan være en prøvelse for mange. Det kan innebære bekymringer, savn, sorg, — og nye muligheter for alle.

 - Kunsten er å gi slipp, og samtidig være tilgjengelig i bakgrunnen når tenåringen har bruk for det, sier Dimitrij Samoilow, psykolog og familierådgiver i Bufetat (bildet).

Hvordan oppelever foreldre at barna flytter hjemmefra?

- Reaksjonene er svært forskjellig. Mange foreldre opplever det som en stor overgang, i alle fall når siste barn forlater hjemmet. Noen kvier seg til denne perioden, mens andre føler glede med tanke på større frihet. Uansett oppstår gjerne en mengde føleleser man bør finne ut av.

- Som foreldre må man kanskje finne ut av kjæresteforholdet sitt på nytt. Mens man tidligere har hatt fokus på å være foreldre sammen, er man nå partnere uten barn. Det å skulle leve sammen som kjærester i dagliglivet kan komme som et sjokk, og mange tar kontakt med familievernkontor for å finne frem til sine nye roller.

Hva innebærer sorgen over at ungdommen er borte?

- Det kommer an på familiene, i de fleste familier kommer ikke utflytting som noen stor overraskelse. Det kan selvsagt hende at enkelte flytter brått på grunn av en konflikt, men det er en annen problematikk. Hvor stor sorg adskillelsen medfører, avhenger av hvilken rolle barnet har spilt i foreldrenes liv, og hvor mye av egen identitet som er knyttet til foreldrerollen. Adskillelsen kan etterlate et stor tomhet i familier hvor det er veldig tett forhold mellom foreldre og barn, eller der rollen som forelder har vært hovedkilden til livsinnhold og selvfølelse.

- I litteraturen har det å ha sterke reaksjoner på at siste barnet flytter hjemmefra fått en egen betegnelse: «empty nest syndrome». Men det forekommer heldigvis sjelden at reaksjonene på at barnet flytter blir så sterke, at det blir et problem for familien. Som regel går overgangen bra. Sterke følelsesmessige reaksjoner er som regel kortvarige.

- Om foreldrene ikke har så godt parforhold, eller ikke har noe parforhold, kan flyttingen medføre stor ensomhet. Da blir jo huset faktisk tomt hvis det gjelder det eneste eller det siste barnet. Hvis foreldre derimot har et godt ekteskap, et godt samarbeid og god kontakt med venner, glir overgangen lettere.

- Man må huske på at forholdet til ungene ikke er slutt selv om de forlater redet. Et godt forhold til barnet gjennom oppveksten legger grunnlaget for et godt forhold til barnet som voksen. Når barnet har flyttet ut, skal det også behandles som voksent — det skjer en endring i rollene. Foreldrene som før har hatt ansvaret for barnet, vil nå bli tilgjengelige som en samtalepartner og veileder i barnets liv.

Hvordan å skape seg et nytt liv, etterpå?

- Det er naturlig å sørge litt i begynnelsen, men man bør ikke la seg overvelde av tanker om hva man ikke har fått gjennomført. Man bør tillate seg å ha denne vonde følelsen en stund, men så må man reorientere seg, og se på hvilke muligheter denne nye fasen faktisk gir. Man kan si til seg selv: «Noe nytt er blitt mulig, det finnes noe annet å gjøre, nå som ungene er flyttet».

- Det er ingen som har dødt, barnet har kun flyttet. Både foreldre og barn får nye roller. Det er ikke foreldrene som skal ha den daglig omsorgen lenger. Etter hvert som foreldrene blir eldre vil de motta omsorg fra ungene sine. Barna kan stikke innom dem iblant, for å se hvordan de har det, og støtte opp når de er syke.

- Hvis man blir ensom og føler et tomrom, kan man tenke over hva man drømte om før man fikk barn. Er det fortsatt mulig å gjøre noen av de tingene man hadde lyst å gjøre før, men har satt på vent? Man trenger å akseptere situasjonen og finne veien videre. Et tomrom er samtidig en mulighet. Det betyr jo at man har plass til noe, at man kan velge hva man vil fylle plassen med.
Hvordan opprettholde et godt forhold til ungene etter at de er flyttet ut?

- Det vil lønne seg å gå bevisst inn for å opprettholde et godt forhold gjennom hele foreldreskapet på sikt. Når foreldrene ikke lenger er oppdragere, får man et likeverdig forhold. Fremtiden kan bringe masse å glede seg over. Og den forestående perioden kan bli svært rik for foreldrene. Man kan for eksempel være opptatt av gleden ved å se de unge mestre livene sine, og at de etter hvert kanskje stifter ny familie og man får barnebarn. Det er noe med hvor man har fokuset.
Hva hvis man ikke klarer å gjøre den gjensidige løsrivningsprosessen til noe positivt?

- Det kan hende at det ikke går bra. Det kan være at man ikke tør slippe, at barnet har problemer, eller at foreldrene føler seg bekymret. Hvis det ikke går bra, vil mange foreldre anklage seg selv, eller grunne på om de ikke har vært gode nok foreldre. Man kan gjerne overveie hvor mye skyld man eventuelt har, og spørre seg selv: «Er det virkelig bare min skyld? Kan jeg tilgi meg selv de feiltrinn jeg eventuelt har gjort?» I stedet for å tenke på hva man burde gjort annerledes, bør man fokusere på hva man faktisk kan endre den dag i dag, og glede seg over at man fortsatt har et forhold til barna sine.

- Det er viktig at man gir ungene støtte på at de nå er voksne, og skal klare seg selv. Noen ganger kan det hende at barna selv setter grenser for sine foreldre, noe foreldre bør tåle, og innrette seg etter. Når barna er veltilpassede og selvstendige voksne, kan det kjennes som en avvisning at de ikke trenger en lenger. Men det er jo dette man faktisk har jobbet med å få til gjennom oppdragelsen. Deres selvstendighet og veltilpasshet, er nettopp et tegn på at man har lykkes.

Hvordan kan man best beholde kontakten med ungene som voksne?

- Det kommer an på hvilke type forhold man har hatt, og det gjelder å finne et grunnlag som man kan bygge videre på. Man kan for eksempel opprettholde familieritualer og tradisjoner som julefeiring og påskeferie. Eller finne et naturlig kontaktpunk som har en sterk følelsesmessig betydning. Gjerne situasjoner der barna fortsatt deltar med interesse.

Hva hvis man føler det er vanskelig å opprettholde kontakt?

- Hvor mye kontakt man har, handler også litt om hva slags forventninger og krav man har til sine barn. Hvor mye frihet skal man gi dem, og hvor ofte skal man kreve at de er til stede? Både foreldre og barn kan være travle. Den som føler seg forlatt kan påføre den andre dårlig samvittighet ved bebreidelser. Måten man utrykker misnøye på, kan gjøre det til en utfordring å ta kontakt igjen. Det er lite belønnende å komme på besøk hvis man kjenner på en gnagende skyldfølelse når man er der. Å vise glede over å se barna sine, uten å knytte for mye krav til hvordan de bør være, og hvor ofte de bør komme, kan være en god strategi. Har man det hyggelig sammen, behøver man neppe engste seg for at det ikke skal gjenta seg.

Hva har foreldre en tendens til å engste seg over i denne fasen?

- De fleste har såre punkter som man tenker mye på. Det handler mye om den historien man har sammen. Tema kan være forskjellig fra familie til familie. Det kan ha vært en krise i familien, sykdommer, rusmisbruk eller andre alvorlige problemer. Ved psykisk sykdom eller depresjon kan den tradisjonelle frigjøringsfasen bli spesielt vanskelig.

- Alle foreldre kan bekymre seg for egne barn. Det er spennende å slippe dem fra seg, satse på at de har fått med seg nok ballast, og se om de lykkes.

- Ungdommer fra distriktene flytter gjerne til større byer. Hvis barna er vokst opp på et lite sted, og så etablerer seg i Oslo, kan foreldrene få mange fantasier om hva som foregår i storbyen. I stedet for å forestille seg det verste, kan man si til seg selv at «mine unger er voksne og modne, og klarer seg selv». Men litt skummelt er det alltid, selv om de er blitt voksne.

Hvordan forholder ungdommen seg til flytteprosessen?

- Ungdom ser det ofte ikke dette som et så stor problem. De tenker ikke så langsiktig over hvilke problemer som kan dukke opp, og har ofte en større tiltro til at de mestrer, enn foreldrene. Det er jo ikke slik at foreldre og barn nødvendigvis er samstemte når de vurderer barnet som «voksen».
- Men det er godt for ungdom å vite at foreldrene er der, på samme måte som foreldre syntes det er hyggelig å være der, — med mindre ungen ikke klarer seg. Det er naturlig om barnet spør om hjelp til praktiske ting eller et lån for eksempel. Foreldrene har fortsatt en viktig rolle i barnas liv, og syntes det er hyggelig å bli invitert til å veilede i overgangsfasen. Men om foreldre stadig må rydde opp i problemer barna har laget, kan man vurdere å be om profesjonell hjelp.

I hvor stor grad kan foreldre legge seg opp i ungdommens nye privatliv?

- Barna har sikkert ikke lyst til å føle at de blir kontrollert av sine foreldre. Hvis foreldre har stor tillit til sine barn, vil de lettere bli invitert inn og få vite noe. Å kreve informasjon har foreldre formelt ingen rett til, selv om det er forståelig at de ønsker å vite mest mulig. Når barna er voksne, har foreldre ingen innsynsrett i barnas liv lenger. Det er imidlertid ikke forbudt å være nysgjerrig. Får man ikke vite noe om hvordan de har det, blir man bekymret. Man får da heller ikke anledning til å være til støtte og hjelp hvis det trengs. Hvis man har et tillitsforhold, tar man hensyn til hverandre. Å delta i hverandres liv, er en måte å vise omsorg for hverandre på.

Når er det naturlig at ungen flytter ut?

- Her finnes det ikke noen universelle normer, men mitt inntrykk er at barn flytter fra barndomshjemmet relativt tidlig, ofte fordi de skal gå på skole et annet sted. Dette er spesielt for Norge som har lagt opp til det, ved å tilby studenthybler, stipend og studielån. Samtidig kan det være geografiske forhold som tvinger barn til å måtte bo hjemmefra tidlig.  I andre land bor ungdommen hjemme mye lenger, og det forventes at de forblir der til de er ferdig med utdanningen, om det så er snakk om en universitetsgrad.

Hva kan man gjøre hvis ungene helst vil bli boende hjemme?

- Som familierådgiver møter man ofte foreldre som er bekymret for at ungdommen ikke flytter. Når barna blir 18-20 år eller eldre, og foreldre ser at de ikke klarer seg, skapes det ofte større bekymring og konflikt enn om de flytter ut.

- Noen har en ordning om at barna skal betale husleie hjemme fra det tidspunkt man forventer at de skulle ha klart seg selv. For noen virker det kanskje litt rart å skulle kreve penger av egne barn, men det er en måte å ansvarliggjøre dem på. Dermed får de en voksenrolle selv om de bor hjemme. 

- Dersom det er vanskelig å få ungene til å frigjøre seg, kan man ta det opp med dem. Etter å ha funnet ut hva som står i veien, kan man diskutere seg frem til en løsning sammen. Det er ikke forbudt å snakke om det.  Som foreldre må man gjerne spørre hva slags planer barnet har for fremtiden.

Kan man regne med at ungene vil flytte hjem igjen?

- Jeg har inntrykk av at en del foreldre i en stund beholder barnerommet som det er, og at ungene har en fot hjemme allikevel, men er usikker på hvor vanlig det er at de faktisk flytter hjem igjen. Når ungdommer reiser bort og studerer har de ofte en fot i begge leire. En gradvis overgang kan lette prosessen betraktelig. Handler det om å studere et annet sted, kommer de gjerne hjem i ferier. Det er sikkert noe som både foreldre og barna kan synes er hyggelig.

- Mange ungdommer gleder seg over å bli selvstendige. Og foreldrene vil gjerne se frukten av det de har jobbet for gjennom hele forelderskapet; nettopp å se sine barn stå på egen ben. Det gjør dem stolt!

Bør man beholde barnerommet etter at ungene er flydd fra redet?

- Noen beholder barnerommet til langt opp i voksen alder, selv om det ikke alltid blir brukt. Når barna er voksne, er det lov å si i fra om at du trenger plassen til noe annet, selv om det kanskje kan være hyggelig for den som kommer hjem, og se at alt er som før der inne. Det kan føles dramatisk når man kutter av denne aller siste navlestrengen, og det er vel mer en følelsesmessig avgjørelse. Men når foreldre selv skifter bolig, og barnet ikke har bodd hjemme på lang tid, er det ikke naturlig å innrede et nytt barnerom.

Bufetat tilbyr gratis familierådgiving. Finn din lokale rådgiver her: bufdir.no 

Oppdatert jan 2017

Torsdag 19. januar, 2017
Graviditet
Tilbake