Du er her: Artikler

Når partneren blir syk

partnersyk
Hvis alvorlig sykdom rammer en av partene i et forhold, blir mye forandret. Par opplever ofte manglende hjelp og støtte fra det offentlige. Den pårørende får ofte en krevende omsorgrolle som kan strekke seg over lang tid. Resultatet blir gjerne isolasjon og nedsatt funksjonsevne for begges del.

Når partneren blir syk og pleietrengende rammer det grunnpilaren i samlivet. - Ettersom kjærlighetsforholdet og det sosiale livet blir innskrenket opplever gjerne den som påtar seg omsorgsrollen at selvbildet forringes.

I tillegg sliter mange med økonomiske problemer, sier Tove Skagestad, forfatter av «Hva med meg, da? — Når partneren blir syk».

Hun har intervjuet ti pårørende i alderen 30 -80 år, hvorav halvparten var menn. Det kom som et sjokk for dem alle da partneren fikk MS, alzheimer, slag eller kreft. - Plutselig ble livet snudd opp ned, på en måte de ikke trodde var mulig. Å være foreberedt på noe sånt er umulig. Man tror det er noe som skjer med andre, mener Skagestad.

Praktisk og psykisk utfordring


Familieterapeut Egil Øritsland og førsteamanuensis Ellen Karine Grov, har bidratt med faglige refleksjoner og kommentarer til intervjuene i boken. «Når partneren får alzheimer blir det som å miste noen man ikke har mistet», skriver de. Det kan være en belastning for parforholdet når partneren ikke lenger klarer å følge med intellektuelt.

I tillegg får den syke ofte personlighetsforandring med forvirrede tanker, vrangforstillinger og mistenksomhet. Den syke kan bli sexfiksert og voldelig. Dette sliter på den pårørende som gjerne skammer seg over partnerens adferd. Diagnosen medfører ofte et langvarig sykdomsløp og i verste fall sosial isolasjon for dem begge.

I kjølvannet av å skulle stelle en syk partner oppstår en rekke utfordringer. Skagestad påpeker at det praktiske og det psykiske gjerne griper inn i hverandre.

– Den som tar omsorgsrollen får ofte svært mange roller i hjemmet som de kanskje ikke har hatt tidligere. Den som er blitt syk kan også lide ved tanken på å ikke å strekke til, eller å belaste andre. Har man i tillegg barn blir situasjonen enda vanskeligere for alle parter, sier hun.

Noen bør sette grenser

I boken beskriver Tove Skagestads egne foreldre hvordan de opplevde det å være henholdsvis omsorgsgiver og hjemmeboende slagpasient.

- Mor gikk 100 prosent opp i omsorgsrollen mens far krevde 100 prosent oppmerksomhet. Til tross for at det kun stod på i en to års periode, var det utrolig tøft for mor, sier datteren som ble inspirert til å skrive en bok om det å ha en syk partner.

Hun mener autoritetspersoner innefor helsevesenet bør gripe inn og sett klare grenser ovenfor begge parter.

- Det er så lett å viske seg selv helt ut i omsorgsrollen man får. Mange står på for hardt, og blir syke selv. Det er ingen tjent med, sier hun, og oppfordrer den friske til å ta hensyn til seg selv og be om hjelp både praktisk og psykisk, selv om det er vanskelig.

Misforstått lojalitet

Mange pårørende har en misforstått lojalitet til den syke partneren som kan føre til at man vegrer seg for å be om hjelp.

- Mens man i gamle dager tok det som en selvfølge at man ofret seg for partneren i gode og onde dager, lever vi i dag i et mer egosentrisk samfunn der jakten på egen livskvalitet ikke er forenlig med å skulle stå på for den syke. Mens tidligere tiders storfamilier bestod av flere hjelpende hender, blir vi i dagens isolerte kjernefamilier helt alene om saken. Dagens norske samfunn har ikke et passende opplegg for par som blir rammet av sykdom, derfor får den som påtar seg ansvaret sjeldent nødvendig tilbakemelding og oppfølgning.

På den andre siden oppfattes det som et svik om den friske partneren velger å leve sitt eget liv, fremfor å ta omsorgsansvar. I Skagestads bok møter vi en mann som følte at han måtte ta omsorgen for sin syke frue fordi skilsmisse ville være et svik.

- Etter å ha vært pårørende i mange år, valgte han å innlede et forhold til en annen kvinne. Samtidig sier han at konen er hans første prioritet uansett hva som skjer. Det var et valg som føltes riktig for ham, og som man skal være forsiktig med å fordømme. 

Mennene hun intervjuet virket svært lojale mot sine partnere, og de hadde lettere for å be om praktisk hjelp enn kvinnene. - Kvinner føler lett at de ikke strekker til i omsorgssituasjonen, så her er det kanskje forskjellige rolleforventninger for de ulike kjønn. 

Skaff avlastning

Hvis det er mulig bør pårørende ha en åpen dialog med den syke partneren. – At den syke og partneren snakker om problemene er sjelden. Det er få som får det til. Man sitter gjerne på hver sin øy og forsvarer seg. Ofte oppstår bitterhet. Hvis man føler man bærer forbudte tanker og følelser er man inne i en ond sirkel.

Skagestad understreker at det er svært vanskelig å være omsorgsperson. - Kan hende har man verken tid eller råd, og ofte ikke lyst.

- Iverksett tiltak som kan avlaste, og lytt til kroppen. Man må ikke legge lokk på følelser. I dag hvor alle skal være så vellykkede anses vanskeligheter som en privatsak. Man har derfor lett for å holde fasaden og si «takk alt er bra».

Sørg for å finne noen å snakke med, enten det er venner eller profesjonelle. Det finnes i dag en rekke foreninger og organisasjoner for pårørende og syke. Noen vil kanskje ha utbytte av nettforum.

Blir tatt som en selvfølge

Skagestad mener hjelpeapparatet er for dårlig. - Den som pleier partneren hjemme har ingen rett til omsorgslønn.Foreløpig kan ikke pårørende annet enn å sykemelde seg for å få tid og råd til å pleie den syke.

- Pårørende får ikke hjelp, men de blir likevel tatt som en selvfølge. Partnerne blir pålagt store oppgaver, og samfunnet stiller ikke opp for dem.

Selv om man er midtveis i livet og veletablert etter mange års nedbetaling av gjeld, mener hun at partnerens sykdomsperiode kan få store økonomisk konsekvenser for familien. - Spesielt om den friske partneren også blir syk og begge blir gående med bare litt over halv lønn, noe som ofte blir en konsekvens for de som ikke har nådd pensjonsalder.

Trenger offentlig støtte og hjelp

Gifte får som regel mindre hjelp og støtte enn enslige. I boka intervjues en som har tre jobber for å få det økonomiske til å gå rundt. Han er utslitt, og får stadig avslag på offentlig støtte. Først etter en skilsmisse fikk konen den hjelpen hun trengte. Hadde han fått praktisk hjelp kunne situasjonen fått et annet utfall, mener Skagestad.

Hun mener det snart må skje en forbedring på det politiske plan.

- Det er dårlig samfunnsøkonomi å la  pårørende slite seg ut. Ingen er tjent med at samfunnet krever at man må sykemelde seg for å være omsorgspersoner. I dag har du rettigheter om du må være hjemme med sykt barn, mens omsorgslønn for den som vil pleie syke foreldre vurderes. Det er også et udekket behov her når det gjelder syke partnere.

- Fordi du ikke har noen formell plikt til å være omsorgsperson som partner, har du heller ingen juridiske rettigheter. Plikten ligger kun på det moralske, psykologiske og historiske plan, avslutter Skagestad.

10 råd til pårørende med syk partner:

* Ikke mist håpet
* Ta tidlig grep
* Ikke visk deg ut
* Ikke bit i deg for mye
* La ikke sykdommen styre livet ditt
* Ta tak i eget liv
* Ikke slutt å snakke
* Lytt til kroppens signaler
* Bruk humor som våpen
* Løp! Før du blir ødelagt

Kilde: «Hva med meg, da? — Når partneren blir syk» (Noras ark 2008).

Nyttige linker:

Fredag 26. september, 2008
Sykdom | Mannens hjørne

Kommentarer

Forumtråd Svar Siste svar  
Ingen kommentarer
Tilbake