Du er her: Artikler

Å leve med sorg

hender
Levealderen i Norge er i dag høyere enn noen gang, likevel hender det at middelaldrende blir rammet av hjertesvikt, slag eller kreft som ble oppdaget for sent. Tilbake sitter gjerne en som uventet ble alene. Hva kjennetegner den sørgende og hvordan kan et plutselig dødsfall gripes an?

- Folk på 40–50 år tenker om seg selv at de er midtveis i livet. De regner med at de ennå skal ha flere tiår sammen med partneren. Hvis partneren går bort, får den gjenlevende brått klippet over båndet som bandt dem sammen, sier Oddbjørn Sandvik, psykolog og spesialist innen sorgterapi.

Forventningen om en felles fremtid, er et viktig aspekt for å forstå den som mister sin kjære så alt for tidlig.

- Den livsbanen man har levd i og alt man har planlagt, blir plutselig borte. Borte blir alt som handler om felles fremtid, håp, lengsler og alt det man har bestemt seg for å gjøre sammen, sier sorgterapeuten, som skrev boken «Sorg » sammen med Kari E. Bugge og Hilde Eriksen.

En av de store utfordringene innen sorgarbeid, handler om det å skulle bygge seg en ny i fremtid. Den kjente danske filosofen Søren Kirkegaard (1813 -1855), sa at vi lever livet forlengs, men forstår det baklengs.

- Vi har kun erfaringen å møte fremtiden med. Så lenge erfaringen vi har er gyldig, klarer vi oss bra.

- Men når det vi har, raser sammen, står vi plutselig foran en fremtid som er utrygg, sier Sandvik.

Hender ikke oss

De som faller bort i 40-50 års alderen, dør erfaringsmessig av ulykker eller akutt sykdom, ikke etter et langvarig sykeleie. Sorgterapeuten avviser at middelaldrene par pleier å engste seg for at døden skal skille dem tidlig.

- Tvert i mot er vi nokså immune mot å ta inn over oss hva som skjer, for eksempel i trafikkulykker. I stedet for å bli utrygge for at det samme kan skje oss selv, knytter vi ulykken til den spesielle personen ved å si at sjåføren var en våghals. På samme måte som immunsystemet bekjemper bakterier, har vi en følelsesmessige beskyttelse der vi rasjonaliserer og individualiserer for å skape avstand.

- Selv om vi vet at vi ikke kan ta for gitt at morgendagen blir som i dag, gjør vi det likevel. Men man blir mer sårbar hvis man er i nærheten av dødsfall, ulykker og livets vonde hendelser. Hører man om nære slektninger eller venner som er i en vanskelig situasjon, føles vonde hendelser mer sannsynlig for en selv. Men problemene skal ganske nært innpå en, før det gjør inntrykk, mener Sandvik.

70 – 80 %

Selv om man rent statistisk er mer mottakelig for sykdom i sørgeperioden, skjer det sjelden at den gjenlevende dør av sykdom kort tid etter sin partner.

- Nyere undersøkelser viser at 70–80 % av de som opplever dødsfall i nære relasjoner, sier i ettertid at de har vokst på det. Sorgen var en så fundamental og gjennomgripende opplevelse, at den har gjort dem oppmerksom på andre sider ved livet, og i mange tilfeller gjort dem rikere som mennesker. Det at noen nær oss dør, er en del av livet, sier Sandvik.

Men selv om det finnes positive sider ved det å gjennomleve sorg, skal vi som møter etterlatte være forsiktige med å snakke om dette før den som er rammet selv er moden for det.

Mangfoldig prosess

Måten å forstå sorg på har forandret seg gjennom tidene. Mens man tidligere trodde at sorgen utviklet seg i faser, viser de siste 15–20 årenes forskning at sorgprosessen er svært mangfoldig og individuell. Å forstå sorgens mange aspekt kan være komplisert, både for den som er rammet, og de rundt. Fordi sorgen er så dyptgripende, har man sluttet å snakke om normal sorg.

- Sorg er først og fremst personlig. Opplevelsen av å miste en partner er høyst individuell. Når man mister det man har bygget samlivet rundt, er betydningen helt ens egen. I sorgprosessen bruker man sin erfaring, styrke og svakhet. Den enkelte bør støttes i sin personlige sorg, slik at man tør å ta tak i sin egen måte å sørge på.

Tidligere oppfordret man de sørgende til å kjenne på følelsene og bearbeide sorg og tap ved å snakke det.  Selv om det er viktig nok, er dette kun en liten bit av det vi forstår sorg handler om i dag. En viktig del av sorgprosessen er det å måtte tilpasse seg en livssituasjon som enslig rent praktisk, å skulle forholde seg til nye oppgaver og endret økonomi. 

- Man snakker om å leve videre.

Å ta sorgopplevelsene med seg., å ha opplevd en partneres død, er med på å prege en for resten av livet. En så betydelig livshendelse kan ikke gjøres til noe ubetydelig. Sorg er en svært viktig del av livet. Før tenkte man at man etter hvert burde bryte de tanke- og følelsesmessige båndene til den som døde og slutte å tenke på det. Nå tenker vi at det verken er mulig eller ønskelig.

- Målet må være at man etter hvert kan leve et liv uten for mye smerte og lengsel, at man kan tenke på avdøde, se bilder og minnes, eller være på steder der man var sammen, uten at det blir for smertefullt. Man snakker i dag ofte om at sorgen varer livet ut. Det betyr ikke at man resten av livet lever med intens smerte og fortvilelse, men at sorg preger en for livet i form av savn og minner, sier Sandvik.

På hver sin måte

Det hender mennesker som bærer sorg over tidlige dødsfall oppsøker sorgterapeut med spørsmål om hvordan sorgen vil arte seg på sikt.

- Det finnes ikke noe konkrete svar på hvor lenge sorgen vil vare og hvor vondt det vil bli. Det er individuelt. Man bør heller snu fokus mot friheten til å sørge på sin måte. Det anbefales å delta aktivt i planlegging av begravelse og stell, avhengig av hva som har skjedd. Da kan man lettere ta med seg de erfaringene man har, og bygge videre på dem.

Ritualene kan hjelpe oss til å se hva vi konkret har mistet. Man kan få en ganske komplisert sorg om man har mistet noen som ikke blir funnet, for eksempel i havet eller i utlandet. Det gjør spesielt vondt, da man ikke har noe konkret erfaringsinnhold å knytte det opp mot.

- Noen sørger tilsynelatende uten sterke tankemessige eller følelsesmessige utrykk, uten at det fører til problemer senere. Problemer oppstår gjerne hvis man sitter igjen med sinnereaksjoner mot «personen eller etaten», så som sykehuset, politiet eller gjerningsmannen. Da kan sorgprosessen stoppe opp fordi man ikke har blikk for alle de andre sidene ved det tapet som har skjedd eller den sorgen man gjennomlever.

Sorgprosessen kan også stoppe opp for dem som over lengre tid er svært preget av intens tomhet og håpløshet. Det gjelder å finne en god balanse mellom å dvele ved tanker og følelser, og å arbeide aktivt med utfordringene og oppgavene som tapet har medført. Etter selvmord tenker ofte de etterlatte på hva de burde forstått, gjort eller ikke gjort, sagt og ikke sagt. Det er etterpåklokskap. Det er normalt at den sørgende overdriver dette ved å tro at man burde ha forstått, selv om det var umulig å gjøre det. Slik kan man kun se etterpå.

Faresignaler

Sorg er en risikosituasjon som kan utløse mange ulike følelser. Det er variasjon i varighet, intensitet og dominans som er avgjørende hvorvidt sorgprosessen er glidd over i psykisk sykdom.

- Hvis man som medmenneske skal forholde seg til etterlatte som bebreider seg selv, bør man absolutt ikke bagatellisere og si at «det har du ingen grunn til å føle». I stedet bør man hjelpe dem ved å lytte, og la dem se det som de selv gjør, inntil de blir i stand til å slippe de selvanklagende tankene. Selvbebreidelser er blant de helt normale sidene ved sorg, i alle fall de første månedene, påpeker Sandvik.

Å være depressiv, initiativløs, passiv og tilbaketrukket er også normalt i sorg, men ikke dersom man kronisk murer seg inne.

- De aller fleste føler på dette, men hvis tilstanden vedvarer dag etter dag, uke etter uke, da er man deprimert.

Hvis det låser seg helt fast kan man ta en tur til fastlegen. - Helsepersonalets oppgave bør i første omgang være å opptre støttende i forhold til den sorgen man er midt i. Helsepersonell bør ikke være så raskt ute med å diagnostisere og medisinere. Det kan stoppe hele prosessen om man får angstdempende medisin eller lykkepiller når man er midt i en sorgprosess, advarer Sandvik.

Tillærte mønstre og forventingspress

Påstanden om at kvinner og menn sørger forskjellig, ønsker Sandvik å nyansere.

– Sorg er kjønnet. I samfunnet skaper forventninger om at kvinner skal snakke, mens menn nær sagt skal «ta det som en mann». Det betyr at menn ikke skal snakke, eventuelt kun med en nær, og ikke bør vise så mye følelser, men at han tar ansvar, løser oppgavene og gjenoppretter orden.

På den andre siden er det i vår tid mange menn som opplever at en del av disse forventningene lever side om side med forventninger om at de nettopp skal vise følelser og snakke om dem. Dette kan føre til at de ofte føler seg like mislykket uansett hva de gjør; enten er du ikke noen «ordentlig mann», eller så sørger du feil.

- Fordi om forventninger er med på å styre menns og kvinners måte å oppleve og uttrykke sorgen på, tror jeg ikke vi har ulike forutsetninger. Vi blir sosialt forskjellig, selv om kvinner og menn likner inni seg, mener Sandvik.

Han understreker at det for mange verken finnes noe klart følelsesmessig eller kulturelt kjønnsskille, deres utrykk vil da ikke passe ikke inn i en slik kjønnsrollesosialisert gruppering.

- Mange par som har jobbet med sorg over et mistet barn, sier de opplever å sørge forskjellig ved at den ene er sterk og oppegående når den andre er langt nede og fortvilet. «Det ville ikke gått om vi begge skulle være utslått samtidig», lyder gjerne forklaringen.

- Uansett må alle få så store muligheter som mulig til å finne sin måte å sørge på, understreker Sandvik.

Støtte i sorgen

- Som nært medmenneske kan man gi den sørgende et lite samtalerom der de får tid og anledning reflektere videre. Husk at det ike finnes noe som er riktig, det eneste rette er at enhver må finne sin vei. Føles det godt å gå på gravstedet hver dag så gjør man det. Vil man ha et rom som nærmest er et alter i huset lenge etterpå, eller ta et bilde av alle klær før de blir ryddet vekk, så må det respekteres.

Deltagelse i begravelse kan bidra til å ufarliggjøre den personlige sorgen.

- I vårt samfunn er begravelse en terapeutisk isenesettelse, en symbolmettet situasjon, som gjør at man kan utrykke tap. Det er også en avskjedssituasjon som kan påvirke de sørgende personlig. Å stelle i stand begravelse kan være en uoverkommelig jobb hvis man i tillegg er helt slått ut. Men det er viktig at vi som står rundt støtter opp om å gjøre det personlig, hvis det føles riktig for den sørgende, samtidig må vi være på vakt så det ikke går inflasjon i at begravelser skal være så flotte og påkostet.

Alt det praktiske som kommer etter begravelsen skal man også forholde seg til.  - Når en nær person dør, har verden forandret seg. Den oppleves i alle fall sånn. Man må ta tak i de forandringene. Tilpasse seg forandringene og løse oppgavene som en kanskje ikke er vant til å håndtere selv. Som par har man gjerne hatt en fordeling av ansvar og oppgaver. Alt blir nå eksempler på at verden er forandret. En selv er også forandret.

Mange snakker om at ikke kjenner seg selv igjen.

«Jeg vet ikke hvem jeg er lenger», sier de. Det er forvirrende. Den sørgende kan være oppofrende i forhold til sine omgivelser og trekke seg vekk for ikke å bry dem.

– Man bør tenke gjennom hva man roser den sørgende for å være flink på. Mange får anerkjennelse for at de virker så sterke etterpå; de hiver seg tilbake på jobb og later som ingenting, mens de egentlig lider i stillhet. Det er ikke så positivt å anerkjenne hele tiden. Ros heller om de forholder seg til utfordringene. De sørgende må få gå i det tempoet de trenger, og enhver bør finne sitt eget tempo gjennom sorg, understreker Sandvik.
og inspirere og gi den sørgende anledning til å velge.

– Med jevne mellomrom kan du si: «Nå har jeg tenkt å ta en tur dit, vil du være med?».

Å involvere omverden

Det hender man ser i dødsannonsen at begravelsen har funnet sted i stillhet, eller at ingen kondolanse ønskes ved graven.

- At etterlatte har lagt bort ritualet, avskjærer omgivelsene fra å delta i sorgen. Det kan kanskje være  vanskeligst for de lenger unna. Avdødes eventuelle barn fra tidligere forhold, eller en forhenværende ektemake, kan ha behov for å delta i en tradisjonell markering, selv om det kan være vanskelig å møtes. - De nærmeste tar kontakt uansett, sier Sandvik.

Han anbefaler etterlatte å være aktive og litt direkte med det man har opplevd.

- Jeg har hørt sørgende si det provoserer — «at vi som har mistet, også må ta ansvar for at de perifere blir inkludert». Jeg har også hørt om bekjente som sniker seg unna, på andre siden av gaten. Å kunne sende kondolanse, eller en siste hilsen i forbindelse med begravelse er nettopp en fabelaktig mulighet til å utrykke sin medfølelse eller sorg på, for alle parter. Dropper man begravelse kan det bli en utfordring å opprettholde forholdet til bekjente, med mindre man finner en anledning og måter å snakke om det på i ettertid.

- Den etterlatte bør selv ta initiativ til å snakke om dødsfallet. Jeg vet om etterlatte som sier fra når de presenterer seg: "Jeg har hatt to barn og nå lever et av dem ikke lenger", eller "..jeg har vært gift, men er nå enkemann". Selv om man oppfordres til å være litt direkte, vegrer mange seg til å gå inn i dette som er en del av smerten i livet.

Utenforstående er redd for å spørre av frykt for at den sørgende vil gå. Jeg har oppfordret etterlatte til å si: «Vil du ha den korte eller den lange historien?» dersom noen spør.

Espen Olavsen, som mistet konen og en datter i tsunamien, skrev om opplevelsen i «Hva skal vi med stjerner nå?».

– Han tok masse aktive, sterke og radikale valg. Han utpekte folk i vennekretsen og sa: «Dere får ansvaret for at jeg ikke er alene noen gang den første tiden». Dette var en personlig måte for ham å bearbeide sorgen på, samtidig som han hadde kontakt med profesjonelle. Han laget seg to rom; det ene kalte han «sorgrommet» og det andre «livsrommet». Slik kunne han ha fokus på det fortvilte, samtidig som han forholdt seg til en verden som skal gå videre.

Sandvik mener det kan være lurt å ha et rom som er taushetsbelagt og intimt, og et annet som er mer åpent og offentlig. 

- Det er forskjellig hva man som etterlatt har behov for å bruke nettverket sitt til. Det kan være at man ikke nødvendigvis vil snakke så mye om det. Å være aktiv i en klubb på fritiden kan føles befriende nettopp fordi relasjonene der ikke er personlige, og ingen vet.

Mandag 10. februar, 2020
Om overgangsalderen | Sykdom | Sex og kjærlighet

Kommentarer

Forumtråd Svar Siste svar  
Ingen kommentarer
Tilbake