Du er her: Artikler

Tidsklemma ingen ny oppfinnelse

yoga+maihaugen_overgang 018
Apotekerens hustru ringte etter piken dersom noe manglet under måltidet, illustrerer Kirsti Krekling på Maihaugen.
Også for 100 år siden kunne tidsklemma ta et godt grep rundt nakken til datidens kvinner. – Jeg hadde vært for en olding å regne, om jeg skulle ha levd det slitsomme livet som bondekone på 1800-tallet i Gudbrandsdalen, sier museumskonsulent Kirsti Krekling (58).

Krekling tar oss med på en reise inn i kvinners levekår gjennom bondekona og apotekerhustruen. Tidsrommet er 1890-tallet, gården Øygarden lå i Skjåk i Gudbrandsdalen mens byborgeren av høyere rang befant seg i småbyen Lillehammer. Rammen rundt historiene i dag er Maihaugen på Lillehammer, som denne dagen er badet i vakker høstsol.

– Det lå mye skjult kvinnemakt når for eksempel bondekonas ansvar var å sørge for fordelingen av mat til måltidene, forteller museumskonsulent Kirsti Krekling.

– Her kunne det være opptil 20 personer om sommeren som skulle ha mat, fem ganger om dagen. ”Sjøla” ble hun kalt, kona til bonden på den middels store garden som tannlege Anders Sandvig i sin tid hentet ned til samlingen sin på Maihaugen, forteller Krekling. Og det var blant annet ”sjøla” sitt ansvar å sørge for at maten ble skaffet til veie og tilberedt til alle på garden.

Vi står midt inne i det store oppholdsrommet - ”framme” - som ble brukt som stue, spiseplass og soverom sommerstid på Øygarden i Skjåk. De to lange benkene på hver side av langbordet viser at her var det plass til mange i kosten. Fordi det var behov for mange, særlig sommerstid, til å utføre alt nødvendig arbeid. Museumskonsulenten forteller så levende om liv og levnet at vi lar oss rive med. Kjenner lukta av vassgrauten som ble kokt eller stekt, når den ble satt fram på bordet fem ganger daglig. Noen ganger med flatbrød til, nesten alltid med surmelk, en sjelden gang med et stykke spekeflesk, enda sjeldnere med en liten smørklatt.


Bedriftslederen
Det sto respekt av de dyktigste bondekonene, de som forvaltet og administrerte husholdet best. ”Sjøla” var nærmest for bedriftslederen å regne, og måten hun skjøttet om gårdens ressurser viste fort om bonden hadde gjort et godt gifte. Greide hun å sørge for at tjenestefolket som budeia og husmennene og hele familien for øvrig fikk nok mat og klær og stell gjennom året, og gjerne bidro til at hun og husbonden ga den fra seg i bedre stand enn da de overtok, hadde hun gjort en god jobb.

Vi går inn i fjøset, og finner budeias seng i et hjørne, rett ved de 13 båsene til kyrne på gården. – Det var gjevt å være budeie. Hun hadde ansvar for stellet av husdyrene og foredling av melka til smør og ost, forteller Krekling. Et hederstegn var at hun fikk sitte ved bordenden der ”sjølfolket” satt til bords. Men soveplassen hennes var likevel i fjøset vinterstid, når hun kom ned fra fjellet og setra i slutten av september. – Dette kan kanskje høres kummerlig ut for oss, men de så ikke slik på det den gangen. Blant annet innebar det at hun hadde det godt og varmt om natta, fra varmen som dyrekroppene avga.

– Om jeg hadde brukt skritteller da jeg gikk inn i rollen som husmor og bondekone for et par dager her på gården, ville vi nok fått en overraskelse, sier Krekling. Mens vi småløper etter henne for å holde følge der hun med raske og ubesværete skritt beveger seg mellom bygningene på Maihaugen, innrømmer hun at hun var temmelig sliten etter endt arbeidsdag på Øygarden fra Skjåk.


Stort ansvar
– Husmora måtte forvalte og regulere og organisere måltidene slik at de hadde nok til alle gjennom hele året. Man kan kalle henne produksjons- og forvaltningsministeren. Hun hadde ansvar for alt arbeidsfolk knyttet til gården, for barna, svigerforeldre og kanskje andre gamle og syke, de eiendomsløse som gikk på legd, det vil si på omgang i bygda og ble tatt hånd om på skift. Og hun skulle tilvirke alt av tekstiler, som klær til familien og tjenestefolket, sengetøy, håndklær, duker og åklær.

 

Det ble mange turer for kvinnene opp og ned den bratte steintrappa etter mat fra stabburet til folket på gården. Kanskje et tankekors når vi "bare" må ned etter noe i fryseren i kjelleren, spør Kirsti Krekling.

– Mens vi synes det er et ork å skulle hente ting fra fryseren som står i kjelleren, ble det utallige turer gjennom en dag på både henne, døtrene i huset og innejenta. Arbeidsklærne var ikke av det mest bekvemme slaget – de besto av lag på lag med underskjørt og et stakkeliv i stivt ullstoff, ettersittende og ankellangt, med tilkneppede skjorter og skaut på hodet. De fem måltidene for de rundt 20 i kosten skulle tilberedes, utallige bøtter med vann skulle hentes, kanskje langveis fra, til både folk og fe, mat og vask. Hver ku trengte for eksempel 30 liter vann per dag, og dette var regnet for kvinnfolkarbeid. Sengetøy og klesplagg skulle vaskes i den kalde bekken, og det ble mange turer mellom de ulike småhusene på garden for å hente flatbrød og bygg til vassgrøten ett sted, spekeskinke et annet sted, surmelk et tredje og så videre.
Skjult kvinnemakt

Krekling forteller at det også oftest var husmora sin jobb å fordele maten når alle hadde benket seg rundt bordet. Grupper på fire – fem personer spiste med sin faste skje av samme grøtbolle, og husmor sørget for at de som skulle få mest og best mat fikk det, hvor husbonden var den som fikk høyest prioritet. – Det lå mye skjult kvinnemakt bak husmoras oppgaver, for hun hadde rollen som storhusholdningens øverste kontrollorgan, sier Krekling. Uttrykket ”Takk for skiftet!” som mange steder i landet fortsatt er i bruk når måltidet avsluttes, stammer fra denne tida da skiftet – det vil si fordelingen av mat – var vanlig.

– Jeg har sett gårder der bonden levde uten kone, eller der han fikk ei kone som var et ødeland. Det kunne få tragiske konsekvenser. Men det finnes også tilfeller der kona eksepsjonelt nok fikk løyve til skilsmisse for å hindre ruinering av gården, på grunn av husbondens framferd.


Klær til jul
En del av arbeidslønna var klærne, som oftest ble delt ut en gang i året, til jul. Men mens mennene fikk ferdige strømper, bukser og skjorter, fikk kvinnene tøy og ull og garn til å spinne og lage klærne sine selv. Det var en sjeldenhet å få nye klær. I stedet gikk klærne gradene fra å være i bruk som høytidsantrekk til å ende opp som fillete arbeidstøy. Den fineste stasen ble tatt fram til kirkebruk, litt mindre pyntet var de under høytid og bryllup. - Hygienen varierte selvfølgelig fra person til person, men var også varierende ut fra praktiske boforhold og tradisjon. Det var ikke vanlig for kvinner å bruke underbukser før nærmere 1900. Noen strikket små lommer som de fylte med bomull eller tøy og bandt fast til kroppen under menstruasjonen. Men dette har vært et så tabubelagt emne at vi mangler mye kunnskap om hvordan de forholdt seg, forteller Krekling.

Myten om at det var så kummerlige kår at folk satt og sov, er hard å avlive, synes museumskonsulenten. – Realiteten var at selv om sengene var kortere og smalere enn i dag, var de som oftest ikke så velfødde som nåtidens mennesker, kanskje mye på grunn av ensidig og mangelfull ernæring. I denne senga på cirka 176 cm. med en bredde på 110 cm. lå antakelig ”sjøla” og ”sjølin” i tillegg til et lite barn, forteller Krekling, og bretter til side skinnfell og sengetepper som dekker til den høye senga fylt med halm til madrass.

Vi spør hvordan kvinnene på gårdene i Gudbrandsdalen hadde det på 1800-tallet, var de lykkelige? Det har ikke museumskonsulenten noe klart svar på, hun har studert for lite skriftlig kildemateriale til at hun tør gå inn på det. Derimot vet man at mange av kvinnene som ble med over til Amerika ofte var ulykkelige og lengtet hjem, forteller hun.


Konsumenten

– En av apotekerhustruens ytterst få plikter var å planlegge ukens meny, forteller Kirsti Krekling.


Mens det gylne løvet på bjørketrærne skinner i høstsola, beveger vi oss over til apotekerleiligheten. Vi går inn fra bakgården og opp i andre etasje av den fornemme trebygningen. Kikker inn gjennom sprinklene til hushjelpenes værelse og ser den enkle senga som to av dem delte. Forflytter oss rundt i værelser overfylt av nips, bilder, møbler, tunge tepper, planter, lysekroner, bøker, musikkinstrumenter.
– Nå er vi i hjemmet til en kvinne som konsumerte, i motsetning til bondekona som produserte, forklarer Kirsti Krekling, og tilføyer at hun hadde en kokkepike, en barnepike og en stuepike til å hjelpe seg, i tillegg til en stallkar. – De var åtte til bords her, men mens de i bondesamfunnet spiste samme mat av samme fat, var det her eget dekketøy til alle, og tjenestefolket spiste på kjøkkenet. Og manglet det noe på bordet, var det apotekerens hustru som ringte etter piken med klokken.

– Apotekerens hustru er en organisator. Hun har til en viss grad oversikt over økonomien. Hun bruker dagen til å brodere litt, hun spiller piano, lærer opp kokkepiken, planlegger selskaper, skriver brev og dagbok. Og hun utarbeider ukens meny.


Impulser fra omverdenen

Krekling forteller at gjennom dagbøker har man fått et visst inntrykk av hvordan kvinner som henne hadde det: Selv om Lillehammer var regnet for å være en hyggelig småby å bo i rundt 1890, opplevdes den likevel som en liten og litt kjedelig by. Riktignok var det en del selskapelighet og omgang med byens borgerskap: Maihaugens grunnlegger og kulturpersonlighet Anders Sandvig, for øvrig den eneste tannlegen mellom Oslo og Trondheim, i tillegg til at det var redaktører, bankfolk og kjøpmenn. Båten Skibladner og jernbanen bidro til at det kom mange nye impulser til stedet, og man kunne bestille både julemat som fisk, skjell og hummer samt blomster og stoff med toget fra hovedstaden. Apotekeren reiste en del, dermed kunne hun ønske seg ting som ikke fantes i byen. Noen ganger var hun også selv med på reisene. Hun fikk utenlandske journaler og magasiner, og kunne gå til sydamer som sydde på bestilling.

– Apotekerens hustru var nok mindre selvrealisert enn kona på gården. Hun var kanskje bare leder på mellomskiftet, om vi skal bruke den terminologien. Hun opplevde nok ikke mye av tidsklemma, men til gjengjeld var det desto tøffere for tjenestejenta som hadde mer enn nok å gjøre dagen gjennom. Bare tenk deg alt her som skal tørkes støv av. Tissepottene og toalettbøttene skal bæres ut og vaskes. Alt av metall, i sølv og messing, skal pusses. Ovnene skal tømmes for aske og pusses, og speil og vindusflater måtte ofte vaskes fordi de snart ble belagt av sot fra parafinlampene.


Den beste tidsklemma?

Kirsti Krekling må haste videre til neste møte. Hun småløper ned trappene mens hun setter på alarmen i bygget vi forlater. Museumskonsulenten på 58 år, som mener hun ville vært utslitt i tiden hun nettopp har beskrevet, ser ut til å trives og blomstre best i vår egen tidsklemme. Hun ser heller et tiår yngre ut enn alderen skulle tilsi, og med all kunnskapen om hvor tungt kvinnelivet kunne være i ”gamle dager” blir antakelig tilfredsheten over dagens til tider hektiske tilværelse desto større. ;

– Det lå mye skjult kvinnemakt når for eksempel bondekonas ansvar var å sørge for fordelingen av mat til måltidene, forteller museumskonsulent Kirsti Krekling.

Mandag 15. oktober, 2007
Mannens hjørne | Reise og fritid

Kommentarer

Forumtråd Svar Siste svar  
Ingen kommentarer
Tilbake