Du er her: Artikler

Livet er i konstant endring

Sølvi Hauge
- Jeg har det som fisken i vannet, smiler 48-åringen Sølvi Hauge fra bassenget sitt i Spania
Alder er et tall og livet nytes i et saktere tempo enn før. Denne oppsummeringen tør vi komme med etter å ha snakket med fem voksne damer i sin beste alder. Vi snakket om livet nå, og om hva som var bedre før og hvordan de ser for seg årene som kommer.

Livet består av stadige endringer

Inger M Paulsen (50) fra Sandefjord.

- Det var ikke ok å fylle 50. Festen var flott, men å være 50 er gammelt, slår Inger Paulsen fast. Hun rakk så vidt å begynne i ny jobb som kultur- og idrettssjef i Vestfold fylke mens hun fortsatt var 49. Akkurat det er hun svært fornøyd med.

 

– Å bli eldre er ikke farlig, bortsett fra sykdom som kan ramme. Det positive er at unge mennesker behandler meg mer høflig enn tidligere, humrer den aktive 50-åringen, som for lengst har forberedt seg på et godt liv også etter 40-årene.

- Du vet, kremene man bruker blir dyrere og mer eksklusive, men de virker! Jeg bruker litt lengre tid på å sette meg selv i gang, spensten i kroppen er ikke den samme lenger, så jeg aner konturene av et forfall der, altså, resonnerer Inger.

For en tapt ungdom finnes det kompensasjonsmetoder, og Inger fremhever blant annet tid til gode venner, lange måltider med god vin, fritid uten barn og muligheten for å reise.

- Alt i alt er det vel ikke så gæli, konkluderer hun.

Hennes oppskrift for å beholde helse og velvære består i bevegelse, trening og kosthold. Tur med bikkja er topp!

– Jeg er i faresonen for å få osteoporose, fordi det ligger til familien. Derfor tar jeg dette med kalk, kosthold og bevegelse høytidelig. Etter en konsultasjon med Fedon Lindberg for tre år siden, er produktlisten utvidet til også å omfatte en daglig dose med en vitaminbombe, forteller Inger, som vil anse seg som heldig hvis hun fyller 60 om 10 år.

- Alternativet er jo absolutt ikke noe å trakte etter, sier kultursjefen som aller helst ser for seg et langt og godt arbeidsliv i denne, for henne, nye sektoren.

Inger liker ikke å snakke om 50-årene som en overgang. Ordet er stigmatiserende og de plagene som for mange hører med er stemoderlig behandlet i helsevesenet, etter hennes mening.

– Vi er stadig i endring, og i livet er vi underveis hele tiden. Skulle jeg kunne drømme fritt, måtte det være å få tilbake den kroppslige formen jeg var i som 35-åring, men beholde livsvisdommen og tryggheten som jeg i dag har. Den vil jeg nemlig ikke gi slipp på, avslutter Inger Paulsen før hun travelt haster videre til nye oppdrag i idrettens og kulturens tjeneste.

Reparasjonsalderen er her

Sølvi Hauge (48) fra Øksnes i Vesterålen/Torrevieja i Spania

Hver fjerde uke skifter Sølvi ut Kirkenes og Barentshavet med Spania. Slik har hun holdt på i tre år, og ønsker seg ikke noe annet. Så lenge hun kan, vil hun beholde jobben, og bruke fridagene under Spanias livgivende sol.

Livet er godt og hun er godt forberedt på å bli eldre.

– Jeg synes det var fryktelig å bli 30. Den gangen mente jeg at livet måtte være over når den milepælen var nådd, smiler Sølvi fra bassengkanten i oktobersola.

Etter at hun har overlevd den åremålsdagen med god margin, har livet bare blitt bedre og bedre.

- Etter fylte 40 har bevisstheten rundt hva jeg gjør med kroppen og hva jeg har i meg, økt kraftig. Det har vekta også, etter at jeg sluttet å røyke, humrer hun.

Akkurat det med røykeslutten har bidratt betydelig til at Sølvi i dag kan innrømme at hun er i sitt livs form. I tillegg trener hun mer målrettet.

- Jeg har en god helse, og det akter jeg å fortsette med. Gratis er det dog ikke. Når jeg er på jobb bruker jeg mye av fritiden om bord til bordtennis. Kollegaene mine må nesten dra meg vekk. Det er så fryktelig morsomt, og det beviser jo også at jeg er svært utholdende, mener Sølvi.

Å bli 50 er ikke noe hun ser fram til med glede. Selv om omstendighetene rundt livet tilsier høy grad av frihet i forhold til økonomi, reising, besøk hos familie og barnebarn.

– Reparasjonsalderen er her. Plomber faller ut og armene blir for korte. Det eneste som trekker oppover er tannkjøttet og vekta, sier hun galgenhumoristisk, og legger til at det ikke må forstås dit hen at hun ikke er fornøyd med livet.

I løpet av de siste årene har hun både giftet seg, sluttet å røyke og flyttet til Spania.

– Jeg lever det gode liv, på alle vis. Kanskje jeg til og med skal begynne å ta to glass vin i stedet for ett i framtiden? Selv om 20-årene var en gullalder for meg, der jeg så lyst på det meste og var fri og frank uten annet ansvar enn overfor meg selv og datteren min, er det beste å leve her også, slår Sølvi fast.

Om livet i Spania er aldri så godt, planlegger hun og mannen å trekke hjem til Norge når alderen og eventuelle helseproblemer tilsier det.

– Siden jeg ikke snakker noe særlig spansk, vil tryggheten ved å være i Norge der jeg kan kommunisere med leger og andre hvis jeg blir hjelpetrengende, være avgjørende, avslutter Sølvi, før hun kaster seg ut i bassenget til ære for fotografen.

Tid for ansvarlig egoisme


Kirsten Spangfort (50) fra Hønefoss

- De første månedene i 50-årene har vært magiske, forsikrer Kirsten Spangfort, og gleder seg til fortsettelsen.

- Da jeg fylte 50 for et halvt år siden fikk jeg blant annet en button med tallet 50 på. Den minner meg på at jeg skal gire ned noen hakk, forteller Kirsten. Hun synes det halvåret som er gått siden åremålsdagen har vært den aller fineste tiden i livet hennes.

- Dette til tross for at jeg har en gjenstridig migrene som oftere og oftere tar styringen. Jeg er overbevist om at det må ligge en årsak i noe av det jeg gjør, eller ikke gjør. En vakker dag om ikke lenge skal jeg løse migrenekoden, sier Kirsten bestemt.

Migrenen har ligget latent siden hun var tenåringsjente i hjemlandet Danmark, men har de siste årene økt på. For første gang måtte hun i fjor høst sykmelde seg for å få roet det hele ned. Akkurat nå har hun innsett at 20 prosent sykmelding er nødvendig for å kunne fungere.

- På mange måter er det et fremskritt at jeg har gått til legen og bedt om dette. Sist var det han som sa at det var nødvendig. De siste årene er helt klart helsen blitt dårligere. Fravær fra jobb har tidligere ikke vært et tema.

Vekten har økt og jeg klarer ikke så mye som tidligere. Jeg har forsøkt meg på treningsstudio, men trivdes ikke så godt med disse sprekingene som var der. Dessuten er jeg litt lat, betror Kirsten oss.

Turgåing og korsang er hennes resept på et liv i balanse.

– Jeg blir veldig glad av å synge. Det skjerper hukommelsen og konsentrasjonen og er dessuten en viktig sosial faktor. Det gir meg energi, utbryter Kirsten begeistret.

Kirsten jobber som tilrettelegger i Arbeid med Bistand. Hun følger opp og hjelper mennesker med særlige behov til sin rette plass i arbeidslivet. Denne type jobb har hun hatt de siste 15 årene, og betror oss at hun ikke ser bort fra at hun kan komme til å gjøre noe helt annet før hun blir pensjonist.

- Å være veileder på heltid for mennesker med ulike behov frister meg. Kan hende blir det heller noe helt annet. Det viktigste for meg akkurat nå, her jeg er i livet, er å ha det godt med meg selv og mine omgivelser. Jeg vil leve her og nå! Og det er tydelig at hvis jeg har det godt, har også familien og andre rundt meg det godt, sier Kirsten, og slår et slag for ansvarlig egoisme.

Da Kirsten flyttet fra Danmark til Norge som 29-åring trodde hun at hun var ferdig utlært. Hun skulle flyte på egen kunnskap og erfaring. Mannfolk var hun også ferdig med, trodde hun. Fem år etter hadde hun både mann og barn.

- Jeg er svært godt fornøyd med mannen min. Vi har akkurat kjøpt og pusset opp et hus, og her kan jeg utfolde meg, både inne og ute. Å male er en svært konkret jobb der jeg ser resultatene med en gang. Sånn er det ikke i arbeidet jeg driver med til daglig, innrømmer hun.
Kirsten setter mye inn på å finne ut av hva som er godt for henne.

- I en tid nå har jeg gått til en helhetsterapeut. Det handler om både akupunktur, massasje og samtaler. Terapeuten ”snakker” med kroppen, og finner ut hvor behovet for terapi er størst. Jeg synes det hjelper. Det har foreløpig resultert i at jeg fokuserer på grensesetting og restitusjon av kroppen. Jeg har nok arbeidet for mye i mange år, innrømmer Kirsten.

Ikke desto mindre er hun full av pågangsmot med tanke på resten.
- Jeg ser at jeg har så mange muligheter. Det er bare å plukke dem ned i tur og orden. Hundreårsdagen er derfor noe jeg virkelig ser fram til, smiler Kirsten og understreker dermed sitt positive fokus på livet framover.

Har så mye å være glad for

Therese Pauline Leo (56) fra Torrevieja i Spania

Hvis noen hadde foreslått for Therese for 10 år siden at hun skulle flytte til Spania og jobbe der, hadde hun nektet å tro på det.

– For 10 år siden var det karriere og jobb som var viktig. Dernest hadde jeg nettopp fått ny samboer. Jobben i rekrutteringsbransjen var spennende og tanken på å gjøre forandringer var fjern, sier Therese. Hun hadde en følelse av å eie verden da hun var rundt 40, hun var på høyden og hadde ingen savn.

– I dag er jeg mer innstilt på forandringer, og jeg hoppet av jobben min i Oslo og har foreløpig et års permisjon for å prøve meg i administrasjonen i Vikingsposten, en norsk ukeavis på Costa Blanca, forteller Therese. Karriere og ambisjoner om å klatre videre i arbeidslivet er overhodet ikke viktig lenger.

– Beslutningen gjør meg rolig, men det forstyrrer ikke meg om andre rundt meg vil videre. Nå er det andre ting i livet som betyr noe.
Blant annet vil jeg lære meg spansk, male, reise på oppdagelsesferd i historiens og kulturens Spania og nyte sykkelturen på 12 kilometer til og fra jobben hver dag, smiler Therese.

– Å flytte til Spania har medført store overganger. Jeg har en helt ny type jobb, det er en ny økonomisk situasjon, været er bedre og jeg har fått nye matvaner. Jeg trengte en forandring, og jeg kjenner at jeg har godt av det.

Livet har fart pent med meg, jeg har en stålhelse, og når jeg har passert 55 år uten et snev av helseproblemer, vet jeg at jeg har vært heldig, og har mye å være glad for. Ingen av oss vet imidlertid hvor lenge vi lever, og det gjelder å gripe de sjansene man får, mener Therese, som lyser av energi etter sin nylig tatte beslutning om å kjenne på det gode liv i Spania.

Siden samboeren er mer låst til sin jobb, lever hun den reneste ungkarstilværelsen store deler av tiden. Dette medfører at hun kan lese på senga så ofte hun vil, og utforske sine nye omgivelser på egen hånd.

– Det er litt trist at samboeren ikke er her så ofte, men sånn er det. Jeg har tatt dette valget, og jeg ser meg sjelden tilbake når jeg har gjort et valg, betror Therese oss, men innrømmer glatt at hun gleder seg til besøk av nettopp samboeren om et par dager.

Therese ønsker å ha en jobbtilknytning så lenge hun kan. Siden helsa er upåklagelig, og hun lever et fornuftig liv med sykling og sunt kosthold, vil antakelig situasjonen være som den er i mange år til.

– Ettersom jeg har det så godt nå, burde jeg kanskje hatt noen prosjekter på gang, så jeg ikke sovner hen i min tilfredshet, undrer hun. Vi tenker at både spanskkurs og malekurs og sykling og kulturoppdagelser er prosjekter nok, men hun er klar for enda mer, den energiske 56-åringen.

– Jeg må virkelig finne en operascene. Det er den ultimate nytelse, avslutter hun drømmende, i det hun henslenger seg i godstolen for fotografering.

Livet er ikke bare kransekake, det er også en dans på roser

Rigmor Sars, (54) fra Trondheim

For Rigmor, som de fleste andre i hennes alder, har livet rigget seg til slik at hun i dag opplever å ha mer tid til egne interesser og kan dyrke seg selv mer enn tidligere.

– Mange sier at de blir tryggere på seg selv når de har passert 40. Jeg har i grunnen alltid vært trygg på meg selv, i hvert fall i profesjonell sammenheng. Men må innrømme at jeg synes det er vanskeligere å forholde meg til menn. Fram til nå, etter at jeg ble skilt for en del år siden, har jeg verken villet, ønsket eller turt å engasjere meg i den rasen, humrer Rigmor, som allikevel åpner døra på gløtt for at akkurat det kan endre seg.

Inngangen til 50-årene har brakt med seg uønskede overganger for Rigmor.

– For fem år siden fikk jeg diagnosen leddgikt. Jeg måtte gå mange runder med meg selv for å akseptere det. Lenge forsøkte jeg å bagatellisere og avvise hele greia, men i dag vet jeg at jeg har en diagnose som ikke kan bortforklares. sier Rigmor, som innrømmer at mye energi går med til å takle hverdagen. Vondter både her og der tar på.

- Jeg dør ikke av leddgikten, men jeg kommer til å dø med den, sier hun lakonisk.
Sykdommen har medført at hun har måttet tvinge seg til å innrømme at det blir for strevsomt å jobbe i full jobb. Som adjunkt med ansvar for 17 elleville seksåringer, står utfordringene i kø hver eneste dag.

Hun har fått til en ordning med nedsatt arbeidstid som gjør at hun blant annet kan bruke tid på trening midt i arbeidstiden.

– Dette bærer på en måte preg av luksus, men jeg kjenner at det er godt for meg. Likeledes vet jeg nå at jeg etter hvert må sjekke muligheter for ytterligere reduksjon av arbeidstid for å klare å henge med. Jeg vil gjerne jobbe noen år til, og skal klamre meg til det, lover hun.

- Jeg skal ikke skryte av et overdrevent sunt kosthold, men tar en banan i ny og ned i stedet for sjokolade og potetgull som var fristende tidligere. Røyken gikk det greit å kutte, det var nok å observere min mor som har KOLS, sier Rigmor.

Dessuten observerer hun med tilfredshet at hun nå faktisk elsker å gå turer i skog og mark. Før gjorde hun det for ungenes skyld. Nå for sin egen del.

Sykdommen er ikke noe som preger Rigmor. Hun snakker ugjerne om den. Reiser til fremmede land og kulturer er et mye mer spennende samtaleemne.

– De siste årene har jeg hatt mange fine reiser både i Europa og Afrika. Å se og lukte andre steder er fabelaktig. Med nytt digitalt kamera lever minnene gjennom hele vinteren, smiler Rigmor.

Pensjonisttilværelsen kan hun godt tenke seg å tilbringe under mer vennlige klimatiske forhold enn Trondheim kan by på, i hvert fall om vinteren.

– Om pensjonisttilværelsen oppleves som reneste science fiction i øyeblikket, virker den også forlokkende. Hvordan den blir, avhenger av om det blir barnebarn, en ny mann i livet, og helsa, oppsummerer Rigmor, som avslutter med at hun tross alt er svært fornøyd med livet sitt her og nå, og ikke minst hvordan hun takler det.

Når hun utdyper sin bastante holdning til sin middelaldrende stand, kommer det fram at det finnes positive trekk også:
Mandag 21. juli, 2008
Reise og fritid

Kommentarer

Forumtråd Svar Siste svar  
Ingen kommentarer
Tilbake